Abstraksjon og stillhet, portrett, mystiske vesener, humor og underfundighet i sammensmeltning mellom dyr og menneske, naturstemninger og fargekomposisjoner der formen er det vesentligste. Farger som viser kontraster, fremhever og nyanserer, harmoniske fargetoner samt grelle, provoserende som blender.
Arne P. Salomonsens maleri omfatter flere stilarter og kanskje er det derfor det er så vanskelig å kategorisere hans malerstil. Maleriene gir et bilde av hans egen mangfoldige personlighet, hvilket kommer til uttrykk i bildene. Kunsten viser det som ikke kan vises på noe tilsvarende sett, fantasien og eventyrverdenens figurer som beveger seg i et drømmelandskap, abstrakte bilder som med sin renhet, diffushet og nakenhet viser formen i nyfødt konkretisering, og gir betraktreren fritt spillerom og frihet til å skape med utgangspunkt i sitt eget univers. De erotiske motiver med kvinnekroppen i sentrum er en tilbakevendende inspirasjonskilde, og naturens mangfoldige stemninger, med lys og nyanser, detaljer og inntrykk, blandes og skapes og får nytt liv på duken. Som betrakter søker man blant det tydelige og uutalte, den befriende og selvdistanserende humor og det eksistensielle alvoret, for å finne det som for øyeblikket tiltaler ens egen personlighet. Visjonene slåss med tomheten; pusterommet der blikket kan fåhvile. Iblant må figurene stå tilbake, de gjemmer seg usynlige bak den våte fargemassen, der de allikevel påvirker bildets intensitet med sitt nærvær
I bildene ”Centaur Meadow” og ”En fauns fløyte” (Elysium)” blir man bedt innenfor i et besynderlig landskap som bølger og krenger. En faun står med ryggen mot en hvit kvinneskikkelse. Faunen vender seg halvt imot henne med fløyten i hånden, og en underlig, svaiende blomst vokser imellom dem som en erotisk spenning. Kontuerne er utydelige og gir bildet en uvirkelig glans. Det andre maleriet viser to moderne kvinnekentaurer med yppige bryst og uformelige bakkroppe, der de står bak et dødt tre på en blomstrende eng. Begge malerier viser skikkelsene upersonlig, uten karakterdrag, i et landskap som samtidig er både gjenkjennelig og fremmende, som en drøm man nettopp har våknet fra men har vanskelig for å erindre.
I en annen retning av Salomonsens maleri, finner vi ”Stormbrud”. En kvinneskikkelse med halvt senkede øyenlokk står i en slegs døråpning, halvt påkledd i en purpurfarget neglisjé som er revet i stykker – eller bare er moderne. Bak henne finnes lyset og skyggene i et skiftende landskap. Men hun vender det ryggen. Det finns noe oppgivende hos henne, en melankolsk visshet men allikvel en tydelig styrke, og hun står på terskelen til det nye, der hun hviler et øjeblikk for å hente kraft. To valmuer og en stor rød kule maner henne fremad. Kommer hun fra stormen? Er hun skipbrudden? Eller fører hun stormen med seg i sitt mørke, vindrufsete hår? Bryter hun med den gamle verden, på vei inn i den nye? Er hun et uttrykk for vår egen tid?
Maleriet ”Granateplet” viser et rødt, nylig oppskåret granateple i en seng av grønt. Det glinser som en kjærlighetsfrukt og frister oss til å smake på dets sødme, saftig med en bittersøt ettersmak av det fortapte....

Annica Swanström